Snø, tanker og sånn...

En dag gikk Lisa en tur I den deilige nye snøen.
Hun koste seg, for snø er noe av det beste hun vet.
I alle fall når det er mye av den.
Lisa synes at snø på trær er mye koseligere enn
snø på biler, så hun gikk opp til skogen.
Det var akkurat passe kaldt ute.
Kaldt nok til å få en frisk rosa farge i kinnene,
men ikke så kaldt at man blir rød på nesen.

Etter å ha gått en stund fant Lisa en åpen plass mellom trærne.
Hun la seg ned på bakken for å tenke litt,
for noen ganger har man viktige ting å tenke på. Ting som man bare får til å tenke på når man ligger på bakken i skogen.
Det er som regel lettere å tenke når man ser opp mot himmelen
og snøen lander forsiktig i ansiktet.

Mens Lisa lå der fikk hun øye på en spesiell gren
som hang litt for seg selv på et tre.
Den hadde litt mer snø på seg enn alle de andre grenene,
og var en sånn gren som man bare må prøve å finne ut
om man klarer å riste snøen ned fra.
Problemet var bare at grenen hang høyt oppe i treet,
og Lisa er ikke akkurat veldig høy,
så hun trodde ikke at hun kom til å nå opp til den.
Men snøen lå der, så alt for fristende,
så Lisa bestemte seg for å prøve allikevel.

Hun reiste seg opp, gikk bort til treet og strakk
seg så høyt hun kunne, men hun var langt fra å nå opp.
Hun prøvde å hoppe for å få tak i grenen, men hun kom ikke i nærheten.
Lisa gikk et stykke unna, lagde en snøball og kastet den mot grenen,
men hun klarte ikke å kaste den hardt nok.
Hun gikk tilbake og stilte seg under grenen og så litt stygt på den,
men av en eller annen merkelig grunn hjalp ikke det heller noe særlig.

Til slutt aksepterte Lisa sitt nederlag og snudde seg for å gå hjem.
Akkurat da kom det et vindkast som blåste all snøen ned fra grenen
og rett i hodet til Lisa.
Hun fikk snø i nakken og ble nesten litt irritert et lite øyeblikk.
Men hun kom seg over det ganske fort og ristet snøen av seg.
Lisa tenkte seg litt om, så opp mot himmelen, smilte lurt og sa stille.
”Det er juks. Du er mye høyere enn meg.”